Strikking, kvikk lunsj, solo og ski er arketypiske norske produkter og aktiviteter. Mange tror nok ihvertfall det. De 3 sistnevnte kategoriene skal vi ikke ta for oss i dag, i dette innlegget skal vi ta for oss strikking, og dens historie i Norge og i Verden forøvrig. I dette innlegget skal vi avdekke sannheten om strikking faktisk er så norsk som mange skal ha det til.
I tillegg til å se på opprinnelsen til strikking og hvordan kunsten spredte seg, skal vi se på de moderne strikkebølgene som spredte seg rundt om i landet. At strikking ble svært populært igjen på tidlig 2000 tallet er for de fleste ikke akkurat en stor overraskelse, det som kan være ukjent er dog at tidlig 1900-tallet også hadde en voksende strikketrend. Disse temaene, og mye mer skal vi ta for oss i dagens og fremtidige innlegg om historien til strikking.
Tidlig strikking
Dersom vi er svært strenge med definisjonen til strikking, og kun regner med former for håndarbeid som er nærmest identisk til dagens strikking, så er strikking en overraskende moderne håndverksteknikk.
Det første kjente strikkefragmentet er sokker fra Egypt. Disse sokkene er gjennom karbondatering antatt å være fra år 1100 e.k. Dersom du er en ivrig sokkestrikker, så kan du stolt strikke sokker vitende om at dette er en strikk kunst med gamle røtter.
De første funnene som beviser at strikking har røtter tilbake til år 1100 e.k. er fremvist i den franske arkeologiske boken Tissus d’Egypte, témoins du monde arabe. Dersom du er levende interessert i gamle strikkeformer og -mønstre, og ønsker å praktisere videregående-fransken, så har du nå en glimrende mulighet. Kanskje du til og med finner spennende inspirasjon som du kan bruke når neste gang du strikker sokker? Strikkede sokker med egyptisk mønster fra år 1100 e.k. må kunne kalles svært unikt og vil utvilsomt skape interesse blant dine strikkevenner.
Første strikk?
Ettersom dette er det første håndfaste beviset på strikking, så er det blant historikere og arkeologer antatt at strikking som en håndverksteknikk vokste frem rundt år 1100 e.k. I egypt eller i andre nærliggende områder. Dersom kan vi trygt konkludere med at strikking oppstod i de vestre traktene til Midtøsten, eller et sted i Middelhavsområdet.
Til tross for at strikking, med masker og strikkepinner for å føre garnet gjennom maskene, oppsto i Midtøsten eller i Middelhavsområdet, så er det mange andre lignende håndverksteknikker. Intet oppstår i et vakuum, heller ikke strikking. Andre håndverksteknikker ga inspirasjon til strikking, og nålebinding er altså en av håndverksteknikk som er mest lik strikking.
Nålebinding, forgjengeren til strikking
Nålebinding er ganske likt strikking, men differensierer seg fra strikking ved at det ikke brukes strikkepinner eller masker. Fremgangsmåten er dog noe likt. Med nålbinding brukes en flat nål for å dra tråden gjennom løkker, hvis knute som dannes ikke skal strammes. Knutene som oppstår ved dannelsen av løkkene blir utgangspunktet for neste løkke.
Nålebinding er av mange antatt som en direkte forgjenger til strikking. Dessverre har denne håndverksteknikken avtatt i populæritet de siste århundrene – til fordel for strikking. I motsetning til strikking så er plagg fremstilt med nålebinding mer robuste, og har det mer vanskelig for å rakne opp. Dette gjør at dersom en del av tøyet blir slitt, så kan denne delen klippes bort og hullet kan lett repareres.
Nålebinding har funnet sted i mange årtusen. I Tybrind Vig, Danmark, er det funnet fragmenter fra tøy fremstilt av nålebinding, som gjennom karbondatering er estimert til å være fra år 4200 f.k.
Til tross for at det er gjort funn som viser at Nålebinding var en utstrakt håndverksteknikk for 6000 år siden i Skandinavia, så finnes det enda eldre funn. Det eldste arkeologiske funnet som viser nålebinding er datert til å være fra år 6500 f.k. Dette funnet ble gjort i Nehal Hemar hulen, i dagens Israel.
Akkurat hvilke plagg fragmentet på bildet over stammer fra, er dessverre ukjent. Det vi faktisk foreløbig kan konkludere, er at håndverksteknikken nålebinding, som er en forgjenger til strikking, har eldgamle røtter – også i Skandinavia.
Tidlig strikkeindustri
Med store konsern som omsetter for over 250 millioner kroner i året, som blant annet Sandnes Garn gjør, så kan det være lett å tenkte at strikking er blitt for kommersielt. Vi kan ikke klandre deg for å ha den tanken, men det som kan være overraskende for enhver strikker er at dette ikke er en nytt fenomen.
Siden strikkingen sin spede begynnelse så har strikking vært en hobby, nødvendig kunnskap og et kommersielt prosjekt for noen. I viktige hansabyer som Lubeck, Hamburg, Kiel, og andre handelsbyer som Paris og London, vokste det frem strikkelauger. Dette var beskyttede klubber der mestere utførte strikking, mens yngre generasjoner strikkere lærte av deres strikkemestere.
Strikkelauger
Strikkelaugene var forbeholdt mennene. Du hørte det riktig, det var menn som stod bak strikking sin fremvekst som et kommersielt produkt. Dette står i stor kontrast til dagens situasjon, der størsteparten av aktive strikkere er kvinner. Fra 1300 tallet vokste de store strikkelaugene frem, her satt det profesjonelle mannlige strikkemestere og lagde flotte klesplagg.
Dersom en trodde man hadde det som trengtes for å bli en profesjonell strikker, så ville ikke det holde for å bli med i strikkelaugene. Man måtte ofte først være en hjelpegutt og utføre de uønskede jobbene som å vaske bort grisemøkk fra bingene i byen, vaske gulvet og bære garn og ull i mange år, før man omsider ble betrodd æren av å kunne bruke strikkepinnene i laugen.
Det var stor etterspørsel etter de ferdigstrikkede plagene. Strikkede plagg kunne by på spennende mønstre, god kvalitet og varmende ullklær. De stive linklærne som vanligvis var brukt i middelalderen var ofte mildt sagt sett på som mindreverdig sammenlignet med de flotte strikkeplaggene.
Mange i dag tror at klesplagg, og alt annet ellers, var svært grått og trist i middelalderen. Dette stemte ikke. Flotte fargestoffer kom med de Nord-Italienske kjøpmennene fra midtøsten, eller ble fremstilt fra blomster og mineraler som kobalt. Disse fargestoffene ble brukt for å farge garnet. Dette gjorde at de profesjonelle strikkerne i laugene kunne lage flotte og fargerike klær, med spennende mønstre i forskjellige farger.
En strikkende adel
Selv om strikking oftest fant sted blant de profesjonelle strikkerne i laugene i de store handelsbyene, så var det raskt en annen samfunnssjikt som tok til seg strikkekunsten.
Kvinner i den europeiske adelen begynte rundt sent 1300/ tidlig 1400 tallet å strikke. Ettersom disse kvinnene hadde residens blant kongelige hoff og aristokratiske slott, så strikket de ikke ut av nødvendighet. Strikking hos adelige kvinner var utvilsomt en hobby.
Dette er svært spennende for oss i det 21 århundre, ettersom at strikking per i dag primært utgjør en hobby. Med t-skjorter for 50 kroner fra billigkjeder, og klær sendt fra Kina med bare et par tastetrykk så trenger strengt tatt heller ikke vi å strikke for overlevelse. Dette gjør oss på mange måter ganske like adelskvinnene fra middelalderen i Europa.
Strikking som en hobby
Med andre ord, som da som når, så var strikking en hobby. Det var et tidsfordriv og noe å fikle med på fritiden sin. Hvem kan klandre dem? Det er jo tross alt en særdeles spennende og givende hobby. Og det beste med hobbyen er jo at man får flotte resultater i form av vakre plagg man stolt kan bære. Adelskvinnene i middelalderen fant nok mye av den samme motivasjonen med strikking.
Med svært viktige og synlige kvinner som strikket, så ble det nok mye snakk om denne kunstformen, og man kan jo anta at det var takket være adelskvinnene at denne håndverksteknikken omsider spredte seg nordover. De velstående nordmennene ville nok imotkjempe sitt mindreverdighetskompleks ved å emulere disse flotte og høytidelige adelskvinnene på kontinentet. Og utrolig nok, så kom strikkingen til Norge relativt kort tid etter at adelskvinnene på kontintent tok strikking til sitt hjærte.
Ettersom at adelskvinner likte å strikke, så tok det ikke lang tid før flotte og praktfulle malerier ble bestilt. Malerier på middelalderen ble ofte bestilt av rike personer med penger, og det var deres støtte som gjorde så malere kunne livnære seg av sitt yrke. Og da kan man jo tenke seg at det ikke var så fjernt å bestille diverse malerier som tok for seg en av deres favoritthobbyer, nemlig strikking. Gjennom dette har vi fått flotte middelaldermalerier som fremviser strikking, og som om det ikke var nok, så ble strikking nærmest løftet opp til noe guddommelig.
Strikking kommer til Norden
I dag er Norge ganske raske med å trekke til seg ny teknologi og teknikk. I middelalderen var vi dessverre ikke fullt så høyteknologiske og moderne som våre venner på kontinentet. Nye og trendy teknologier og herunder håndverksteknikker spredte seg ikke fullt så raskt opp nord, og vi hang noe etter.
Omsider kom strikking til Norge. Akkurat når strikking nådde Norge er ukjent, men det første arkeologiske beviset i Norge inneholdende fragmenter fra strikking, er datert til å være fra mellom 1476 og 1525. Vårt første strikkefunn ble gjort på Finnegården i Bergen. Dette er ikke direkte overraskende ettersom at Bergen frem til 1600 tallet faktisk var Nordens største by.
I Bergen hadde hansa-kjøpmennene satt opp sine kontorer, disse kan man faktisk se den dag i dag på Bryggen. Som tidligere nevnt over, så begynte strikking som et kommersielt produkt i laugene i hansabyer. Derfor er det logisk å trekke konklusjonen av det var de tyske kjøpmennene og håndverkerne som brakte strikking med seg til Bergen.
Bergen, Norges strikke-hovedstad?
En kan spekulere i om strikking oppsto i Bergen som et kommersielt håndverk ment for salg, eller om adelen brukte det som et tidsfordriv. Det er nærliggende å tro at det forelå en kombinasjon av de to. Uavhengig av motivasjonen og formålet med innføring av strikking til Bergen så gjorde endelig strikking sitt inntog i Norge. Fra Bergen spredte strikkingen seg rundt om i landet.
Som med alt annet på denne tiden, så hang Norge, muligens med unntak av Bergen, en god del etter våre skandinaviske naboer. Med tidligere strikkefunn gjort på Island, Færøyene, Danmark og Sverige, så er det ganske mulig at vi var de siste i Norden til å lære å strikke.
Strikkingen sprer seg om i landet
I Norge på 1500-tallet, var det en svært liten middelklasse. Med unntak av kjøpmenn og håndverkere i Bergen, Christiania, Nidaros (Trondheim), Borg (Sarpsborg) så var det få personer som tilhørte middelklassen. Dette virket svært lammende for spredningen av strikking, ettersom at svært mange bønder og fiskere på denne tiden drev det vi i dag kaller selvbergingsjordbruk. Denne formen for jordbruk viser til at personer var svært opptatt av å brødfø seg selv og sine, og derfor ikke hadde mange ressurser til å bedrive hobby eller strikking.
De fleste som tilhørte jordbruket på denne tiden hadde kun et par plagg, og disse var gjerne fremstilt av lin. Når vinteren slo inn så bærte bøndene gjerne jakker av tovet ull, eller pels dersom de var heldige.
I følge Store Norske Leksikon, så var det gjennom fattigvesenet at strikking ble utbredt som en håndverksteknikk, også blant de lavere samfunnssjiktene. Fattigvesenet var et samfunnsorgan som skulle bidra med muligheter for de vanskeligstilte i samfunnet å kunne livnære seg.
For å lære de fattigste og mest vanskeligstilte et virke de kunne utføre for å livnære seg, så tok fattigvesenet til seg strikking. Mange fattige samlet seg sammen for å strikke, plaggene ble så solgt for å livnære de vanskeligstilte. Så takket være fattigvesenet spredte strikking seg fra og kun være en hobby for de rike og en handelsvare for håndverkere i byene, til å også bli en aktivitet som fattige bedrev.
Strikking blir allemannseie
Med en sakte utbredelse fra Bergen, og via fattigvesenet ut til fattige og arbeidsløse så ble strikking omsider allemannseie. Det ble oppført manufakturhus, altså primitive fabrikker, der mange fattige satt og strikket for å livnære seg. Dette er et prakteksempel på en førindustriell fremstilling av et produkt på en stor skala.
Strikking forble et virke for mange fattige frem til 1800 tallet. Det var for de aller fleste deres hovedjobb. Men fra og med 1800 tallet skjedde det noe spennende. Med den industrielle revolusjonen i sin spede barndom i Norge, så fikk folk flest litt bedre levekår. Folk kunne nå bedrive noen simple former for fritidsaktiviteter, men det var viktig at disse aktivitetene ikke var helt meningsløse, men bidro med verdier som kunne inngå i deres hverdag.
Strikking skulle bli en av disse aktivitetene. Dette skulle bli et yndet avbrekk fra en ellers slitsom hverdag fylt opp med fremstilling av mat, drikke, husarbeid og barnepass for mange kvinner.
Mange kvinner rundt om i vårt langstrakte land tok til seg strikking. Gjennom strikkingen kunne mange utfolde seg kreativt, og som et resultat ble mange av våre mest kjære strikkemønstre til fra 1800-tallet.
Strikking i husfliden
Med forbedrede teknikker og fremveksten av industriell fremstilling av garn, så ble strikking fort allemannseie. Før dette var strikking forbeholdt profesjonelle strikkere, gjennom lauger, fattigvesenet eller enkle fabrikker, eller som en hobby forbeholdt de adelige.
Med billig garn, endelig tilgjengelig for massene, så spredte strikking seg raskt rundt om i landet. Dette førte til at mange tydde til strikking for å sikre seg varme og gode klesplagg, samt for å ha noe spennende å bedrive tiden med.
Når vinteren satte inn, så var det lite jordbruk å ta fatt i. Dette var en tid da nærmest hele familien var samlet for å lage klær og bearbeide innsamlede råmaterialer fra varmere årstider.
Det var kanskje inne i en stue på denne tiden av året på 1800 tallet at mange av de flotte mønstrene vi i dag strikker, ble til.
Dette er del 1 av totalt 3 innlegg som tar for seg strikkingens historie i utland, og i Norge. Link til neste innlegg kommer her innen en uke. Vi håper du hadde en god lesning, følg med for fortsettelsen.
Innlegget Historien til strikking. Strikkingens historie i Norge og utland til 1900-tallet. dukket først opp på Tusen Ideer.
